Notice: Undefined variable: addons in /home/southsudan/public_html/wp-content/plugins/social-warfare/lib/frontend-output/SWP_Script.php on line 332
Press "Enter" to skip to content

Spillet om Sudan

Hentet fra  Morgenbladet 12.6.2019| Av Gunnar Sørbø seniorforsker CMI


Da demonstranter ble drept i Sudans hovedstad Khartoum i forrige uke, var volden velsignet av Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt.

Bildetekst: Sivile ofre: Ett av ofrene for voldshandlingene i Sudans hovedstad Khartoum får behandling på et sykehus i bydelen Omdurman. Bildet er tatt 10. juni, en uke etter den verste drapsbølgen. Sykehusene melder om at mange er såret, flere er voldtatt. Foto: Mohamed Nureldin Abdallah / Reuters/ NTB scanpix.

3. juni 2019 er allerede en merkedag i Sudans historie. Denne mandagen ble mer enn 100 personer drept i hovedstaden Khartoum, og langt flere alvorlig såret. Drapene skjedde ved at væpnede styrker angrep sivile som hadde gjennomført fredelige demonstrasjoner i et halvt år. Hvorfor skjedde denne massakren etter at regimets forhatte president Omar al-Bashir var fjernet, og hvordan vil dette kunne ende?

Uro i Sudan 

Et folkeopprør startet i Sudan i desember i fjor. 11. april ble landets diktator gjennom 30 år, Omar al-Bashir, tvunget til å gå av. Et militært overgangsråd (TMC) overtok makten. 
Protestaksjonene mot militærstyret fortsatte. 
Opposisjonens paraplybevegelse FCC (også forkortet AFC) ble i mai enige med TMC om en overgangsperiode med delt sivilt-militært styre før frie valg om tre år. 
Mandag 3. juni angrep de militære demonstrantene i Khartoum. Over 100 ble drept og flere hundre såret.
Videre forhandlinger om en overgangsperiode er brutt, Etiopias statsminister Abiy Ahmed forsøker å megle mellom partene.  

For å svare på dette trengs det noen korte tilbakeblikk på Sudans historie. Siden landet ble uavhengig i 1956 har utviklingen vært preget av krig og konflikt i flere regioner. Militær-regjeringer har kommet og gått, men ingen av dem har vart så lenge som det totalitære, islamistiske regimet som kom til makten ved et kupp for 30 år siden, med Hassan al-Turabi som sjefsideolog og Omar El Bashir som overhode. De hadde som mål å islamisere samfunnet ovenfra, men tok også over alle kommando-posisjonene i økonomien (særlig bankvesenet) og skapte en ny klasse av lojale kapitalister. Andre ble fortrengt, arrestert eller mistet jobben. Sudans økonomi ble islamistenes private eiendom. Egne sikkerhetsstyrker ble bygget opp for å vokte på befolkningen og sikre regimet mot eventuelle trusler fra den regulære hæren.
Sudan ble preget av økt polarisering, voldsbruk og en splitt-og-hersk-politikk der politiske motstandere ble invitert til «dialoger» som aldri førte noe sted. Krigen mot opprørere i Sør-Sudan ble intensivert ved å sette inn militser rekruttert fra arabiske nomadegrupper i Vest-Sudan. 
Regimet hadde også internasjonale ambisjoner på vegne av politisk islam. Al-Qaidas grunnlegger Osama bin Laden bodde i Sudan i flere år, og i 1995 sto Khartoum bak et attentatforsøk mot Egypts president Hosni Mubarak i Addis Abeba. To år etter anklaget USA Sudan for å støtte terrorisme og innførte økonomiske sanksjoner som ble forsterket etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.
USAs press mot regimet, aktiv innsats av andre internasjonale aktører (deriblant Norge) og en altfor kostbar krig bidro til at en fredsavtale mellom regjeringen og frigjøringsbevegelsen i Sør-Sudan (SPLM) ble inngått i 2005. Den førte til at Sør-Sudan ble selvstendig i 2011. Men før avtalen ble inngått, hadde krigshandlinger brutt ut i den vestlige regionen Darfur, et område like stort som Frankrike. Bashir valgte å slå ned opprøret ved hjelp av arabiske militser – janjaweed – som begikk grusomme handlinger. Over 200 000 ble drept i Darfur og flere millioner forvist fra sine hjem. For dette ble Bashir tiltalt for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), men han har i ti år unngått å bli sendt til Haag.
Litt enkelt går det an å si at Bashir satt på toppen av en pyramide der det sirkulerte penger, tjenester, posisjoner, lisenser og kontrakter til regime-lojale personer. Det koster å vedlikeholde et slikt system, ikke minst når det pågår kriger i landet og det er flere parallelle styrker som skal balanseres mot hverandre, med ledere som belønnes eller skiftes ut for å holde på makten. Pengene kom i mange år fra en oljedrevet økonomi, men da Sør-Sudan ble uavhengig, ble store deler av oljefeltene liggende sør for den nye grensen, og Sudan mistet 70 prosent av sine eksportinntekter. Et korrupt regime hadde kjørt andre deler av økonomien i grøften og landet har nå en statsgjeld på nærmere 60 milliarder dollar.
Da Sudans økonomi raknet, måtte den ettersøkte Bashir, uten støtte i Vesten, vende seg til de oljerike Gulf-statene for å overleve. Saudi-Arabia og Qatar ble hans viktigste velgjørere. Som motytelse forlangte Saudi-Arabia at Sudan måtte bryte alle bånd til Iran. Shia-regimet i Teheran ga militær opplæring og forkynte sin versjon av islam i kultursentre i Sudan. 
Dernest, da konflikten mellom Saudi-Arabia, Egypt og De forente arabiske emirater på den ene siden og Qatar på den andre siden, brøt ut i 2017, forlangte den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman at alle bånd til Qatar også måtte brytes. Det var tungt å svelge for Bashir, siden Qatar hadde pøst inn midler og bidradd til forhandlinger om fred i Darfur, og er vennlig innstilt overfor Det muslimske brorskap som regimet i Khartoum har vært tuftet på.
Saudierne og egypterne er også harme over en avtale Sudan har inngått med Tyrkia. Den gjelder restaurering av en gammel ottomansk havneby langs Rødehavet (Suakin), men kronprinsen på andre siden av havet frykter for at dette på sikt vil bli en tyrkisk marinebase.
Forholdet til Egypt fikk en alvorlig knekk etter attentatforsøket mot Mubarak. Da general Abdel Fatah al-Sisi tok makten ved et kupp i Kairo i 2013, gikk det hardt ut over Det muslimske brorskap, som året før hadde vunnet et demokratisk valg, da Mohamed Morsi ble president. Tusenvis av muslimbrødre sitter nå fengslet i Egypt, men noen flyktet til Sudan, som anklages for å gi dem våpentrening. 
Egypt er dessuten helt avhengig av vannet fra Nilen, men elven renner gjennom Sudan før den når Egypt. Det er egyptisk harme over Sudans positive holdning til det gigantiske vannkraftverket som Etiopia bygger i den delen av Nilen som har sitt utspring i i det etiopiske høylandet.
Da økonomien havarerte og misnøyen med Bashir økte i Sudan, var det ikke tilstrekkelig vilje blant herskerne i Kairo, Riyadh og Abu Dhabi til å redde Bashir. Samtidig ønsker ingen av disse landene en demokratisk revolusjon i Sudan, fordi det truer deres egen sikkerhet.
Bashir ble også en belastning blant hans egne. For å holde på makten skiftet han stadig ut generaler og ministre, og det ble etter hvert mange som bar nag til den ettersøkte og vinglete presidenten. Han mistet stadig mer støtte i folket, som så ham bestyre et korrupt regime som brukte islam til å berike seg selv mens andre strevde for å overleve. Det meste av statsbudsjettet gikk med til krigene og til å beskytte regimet, mens bare fem prosent ble brukt til helse og utdannelse. Middelklassen ble dessuten rammet av dyrtid og arbeidsløshet. Da prisene på viktige matvarer og transport økte dramatisk i desember i fjor, begynte demonstrasjonene, først i Atbara nord for Khartoum, deretter i alle Sudans byer. Nå var det nok, «tasgut bass!» ble slagordet, «bare gå av» på norsk.
Bashirs støtte til janjaweed-militsene i Darfur ble på mange måter hans bane. For seks år siden ble de omdannet til en regulær styrke (Rapid Support Forces – RSF) og presidenten utnevnte Mohamed Hamdan «Hemedti» Dagalo som styrkens leder. RSF ble brukt til å slå ned et opprør samme år og har senere patruljert grensene mot Libya for å stanse migrasjon til Europa. Det har gitt Sudan, med Hemedti som grensevakt, inntekter som stort sett kommer fra Europa. 
Dette har sin bakgrunn i avtaler EU og flere europeiske enkeltland har inngått med Sudan som viktig transittland, spesielt for flyktninger og migranter fra Eritrea og Etiopia. Det paradoksale er at mens Sudan har fått støtte fra EU for å «håndtere» migrasjon, har de samtidig hatt et regime som med sin brutale politikk og en skakkjørt økonomi har skapt strømmer av sudanere ut av eget land: I 2014-2016 kom det 9300 sudanere til Italia, og i 2017 kom 20 prosent av alle som fikk politisk asyl i Frankrike fra Sudan.
Sudan spiller en viktig rolle i koalisjonen som prøver å bekjempe houthi-opprørere i Jemen, sammen med styrker fra Saudi-Arabia og Emiratene. Det er stort sett RSF-soldater som rekrutteres til dette oppdraget. I tillegg kontrollerer Hemedti et fjell med gullgruver i Darfur (Jebel Amer). Alt dette har gjort mannen som terroriserte Darfur, en general uten utdannelse, fra en marginalisert arabisk nomadegruppe som kom til Darfur fra Tsjad på 1980-tallet, til en rik og mektig person med tette bånd til Saudi-Arabia og Emiratene. Det er anslått at han har kommando over nærmere 30 000 soldater, de fleste unge arabere fra nomadestammer i Darfur, mange også fra Tsjad og Niger. 
Bashir var neppe blitt avsatt i april om ikke Hemedti hadde falt ham i ryggen. Med en regulær hær som i dag er dårligere utstyrt enn RSF, og der offiserer og soldater ser ut til å ha delte lojaliteter, var det RSF som drepte demonstrantene i Khartoum. De har ingen lojale bånd til noen i Khartoum og går like brutalt frem der som de gjorde i Darfur.
General Abdel Fattah El Burhan ble leder for Militærrådet som overtok makten etter Bashirs fall 11. april, mens Hemedti ble nestleder. Men han fremstår som juntaens sterke mann og har antydet at han vil danne et nytt politisk parti. Burhan og Hemedti kjenner hverandre godt fra tett samarbeid i Darfur og Jemen. 
Hemedti besøkte Saudi-Arabia, og Burhan fløy til Egypt, Saudi-Arabia og Emiratene i dagene før angrepet på demonstrantene. Selv om samtalene var fortrolige, er det liten tvil om at det ble gitt grønt lys til angrepet 3.juni. 
Dette betyr at det er mange hinder på veien til en eventuell revolusjon i Sudan som kan rette opp økonomien og bringe landet i demokratisk retning. Det politiske landskap er sammensatt. På den ene siden eksisterer fortsatt nettverk og institusjoner knyttet til den islamske «dype staten». De kan ikke rives ned over natten, i et land som har sett 30 år preget av vold, kriger og et korrupt, undertrykkende styre som tusenvis av mennesker har vært involvert i, ikke minst de forhatte sikkerhetsstyrkene. Disse har alt å tape på en revolusjon hvis det ikke gis amnesti.
Regimet har også bidradd til at opposisjonen er fragmentert. Det finnes nærmere hundre politiske partier i Sudan. Mange av dem har sprunget ut av islamistenes rekker, med ledere uten reelle politiske programmer. Det er fagforeningene (Sudan Professional Associations -SPA) som har ledet an i demonstrasjonene, og det er etablert en allianse under navnet Frihets- og endringskreftene (Forces for Freedom and Change – FCC). Alliansen vil ha en fire års overgangsperiode med en sivil, teknokratisk regjering før det holdes valg, mens Militærrådet kan gå med på en treårsperiode med de militære i en overordnet rolle. Selv om det hittil har vært samhold i opposisjonen, er det nå sprekker som de militære utnytter. FCC har også manglet tilstrekkelig lederskap under forhandlingene.
Freds- og sikkerhetsrådet i Den afrikanske union (AU) har suspendert Sudan for ikke å ha overført makten til et sivilt styre, men Egypts president Sisi har for tiden AUs formannskap. Egypt var selv suspendert etter kuppet mot Morsi, og suspensjonen vil neppe bli avgjørende.
USA er det eneste landet som utenfra vil kunne presse på for en reell maktoverføring til de sivile, men Trump har tette bånd til Egypt og Saudi-Arabia. Fra Washington sies det at den amerikanske chargé d’affaires i Khartoum nylig sa i et lukket møte at USA bør følge Egypt, Saudi-Arabia og Emiratene i deres politikk overfor Sudan fordi de har sammenfallende interesser med USA. Det gjenstår å se om andre perspektiver kan vinne frem.
Etter en dyster uke i kjølvannet av drapene i Khartoum, er håpet nå at Etiopias statsminister Abiy Ahmeds meglingsforsøk vil få partene til å gjenoppta samtaler. FCC har sagt at de vil nominere åtte medlemmer til et overgangsråd på 15 personer, der de øvrige vil komme fra de militære. Men det er ikke lenger noen tillit mellom partene, og Militærrådet vet at de kan spille på andre politiske grupperinger, i tillegg til støtten fra Gulfen der Saudi-Arabia og Emiratene har lovet tre milliarder dollar i bistand. Det beste en kan håpe på er trolig et kompromiss der en sivil regjering kommer på plass og landet kan ta skritt i riktig retning selv om de militære overvåker utviklingen. Til tross for de massive og fredelige demonstrasjonene er det akkurat nå usannsynlig at landets politiske skjebne vil bli avgjort i Khartoums gater.

 
Kilde: https://morgenbladet.no/aktuelt/2019/06/spillet-om-sudan

READ:  test

[source: http://sudansupport.no/2019/06/12/spillet-om-sudan/]

Mission News Theme by Compete Themes.

Notice: Undefined index: name in /home/southsudan/public_html/wp-content/plugins/propellerads-official/includes/class-propeller-ads-anti-adblock.php on line 196